To kjærlige katter blir venner

For et år siden mistet jeg min livsledsager og snille mann Sivert veldig brått. Tomheten og savnet her i huset i landlige Mostadmark var tung å bære.
Jeg har tilbrakt en del av min barndoms somre på en gård på Skatval. Inger, min gode støttespiller som har tatt over gården, ringte meg og spurte om jeg ville ta over en av kattungene i et kull. Jeg tenkte jo litt frem og tilbake, bundet blir man, et ansvar er det også. Men hvorfor skulle jeg ikke gi plass til et lite individ, masse plass har jeg både inne og ute. Og så mye borte er jeg jo ikke akkurat, jeg har ikke hytte, jeg er ikke interessert i Sydenturer, har reist nok. Har familie i utlandet, det blir det ikke mye heisaturer av, mest omsorgsturer. Hvis jeg må reise til familie får de på gården hjelpe meg med å ta vare på pusen. Dessuten finnes det jo gode kattepensjonater.
Så det ble tur til gården Sve på Skatval og henting av lillepus. Fra et tidligere besøk hadde jeg lagt merke til en kattunge som virkelig breiet seg ved mammas patter. Det var ikke mye sjenanse å spore der.
- Han der svarthviten så morsom ut, sa jeg til Inger.
- Det er ingen som har spurt på ham så han kan du få, sa Inger.

Vi har hatt katt før her i Mostadmark, en hunnkatt, det var eldstegutten Arnt som kom med kattungen. Mamma lå og hvilte etter en nattevakt. -Se mamma hva jeg har her, sa Arnt og la et lite nøste på toppen av min dyne.
- Hva vil pappa si til det, vi har jo allerede en hund, Makwa, svarte jeg. - Hun er en Riesenschnauzer og de er jo ganske skarpe. Men da jeg så det lille hårete nøstet smeltet jeg. Ekte skogkatt med innslag av diverse. Makwa boffet masse, hun fikk være ute på gårdsplassen den dagen. - Hva skal vi kalle pusen da?
- Mons, sa Arnt, nabofruen som var glad for å ha plassert en kattunge, hadde sagt at pusen var en hann. Pusen ble plassert i en kartong og satt i et lunt hjørne. Så kom far i huset hjem. Jeg, Arnt og yngstegutten Yngve var veldig spente. Pappa hadde gitt streng beskjed om at katt skulle vi ikke ha. Vi satt og spiste middag, alt var fryd og gammen helt til det kom et lite mjau fra pappkassen som far ikke hadde lagt merke til.
-Hva er det?
- Og vi som ikke skulle ha katt, vi har nok med hund, sa far.
Alle vi tre ba så pent for pusen, det var nære på vi hadde knelt alle tre.
- Ja da får vi prøve å venne hund og katt til hverandre, fikk vi høre.

Det ble hardkur med konfrontasjon av hund og katt. Pappa slo hardt ned på Makwas forsøk å ta kattepusen. Etter får døgn var de venner. Jeg var redd for at det ville bli flere konflikter men etter at Sine spiste sammen med Makwa var det slutt på engstelsen. Ikke bare spiste de sammen, nei Sine hadde forpotene sine i Makwas fat når hun godterte seg av hundematen. Sikkert ikke korrekt i forhold til matekspertene, katter tåler ikke hundemat, men forbudt frukt smaker best. Det mener kattepusene jeg har nå også, ser jeg.
- Var det ikke Mons pusen hette, vil noen spørre ? Det stemmer, men vi fant etter hvert ut at det var en hunkatt vi hadde fått i huset. Hun ble omdøpt. For å gjøre det litt enklere kalte vi henne Monsine i første omgang, etter hvert ble hun bare hetende Sine. Sine fikk et langt liv, hun ble 22 år gammel. Hun ligger begravet under en stein her på tomta og får minnelys hver jul på steinen som ligger over graven.

Minnet om Sinepus gjorde utslaget da jeg reiste til min barndoms gård for å hente nypusen. Denne gangen skulle jeg være godt forberedt. Intet skulle være tilfeldig. Kattebok ble lest, nå skulle jeg være sikker på at jeg forstod hvilket kjønn pusen tilhørte. Det ble en liten hankatt. Pussig, ellers er mine barn så opptatt, med yrker,familiee og hverdagsliv, men da de fikk høre at jeg hadde fått en katt til gårds våknet de:
- Han må hete Sofus, sa Yngve, familiefar med kone og unger samt stort politisk engasjement. Så ble det en Sofus. Lillepusen skrek som bare det da han ble kjørt hjem i transportburet sitt. Jeg har ikke ant at det kunne være så mye stemme i en sånn liten kropp. Sofus var fra starten av en meget bestemt herremann, han ga klart uttrykk for hva han likte og hva han ikke likte. Det ble ganske mye tilvenningsarbeide. Renslig var han fra før av, det hadde han lært på hjemgården sin. Etter oppskriften i ”katteboka” tok jeg med litt sand fra gammeldoen hjem hit til nydoet, det fungerte bra.

Utpå høsten fikk vi nye leieboere her i huset. Barnebarnet Vegard og en svart Labrador retriver hannhund, flyttet inn. Sam som hunden heter, var i sin livligste unghundfase. Ja det ble en ny tilvenningsperiode for Sofus. Etter et par uker kunne de være sammen uten problemer, lille Sofus gikk på med krum hals, han skulle også leke med ballen sammen med Sam. Et merkelig syn, store Sam og lille Sofus som sprang etter ballen. Vegard syntes Sofus hadde en morsom godlyd når han ”snakket” til oss. Det hørtes ut som ”snurf”, en koselyd som forteller meg at nå har Sofus det godt.
Dessverre flyttet Vegard og Sam ut igjen i sommer. Der satt Sofus og jeg igjen, det ble stusselig. Ingen skal fortelle meg at ikke katter kan føle sorg og savn. Vi kuret begge to, Sofus og jeg. Dessuten hadde jeg lest om at katter fikk mindre atferdsproblemer hvis de var sammen med andre katter.
Gjennom familie ble jeg gjort oppmerksom på at det fantes mange katter som bare ble ”hivd” etter kort tids bruk. Det var da fryktelig trist, kanskje vi kunne både gjøre en god gjerning og samtidig få litt mer selskap i huset ved å høre med omplasseringen for katter i Trondheims-regionen. Etter hvert fikk vi kontakt med dem og matmor besøkte katteherberget. En erfaren medarbeider førte meg rundt. Hun hadde plukket ut to katter som hun syntes kunne passe hos oss. Valget falt på Amy, ei lita lett kaffefarget hunnpus. Jeg fikk henne med meg i et transportbur lånt av herberget. Vel hjemme presenterte jeg frøkenen for Sofus, jeg trodde jo han ble glad for kattefrøkenen, men den gang ei. Det var fresing og knurring fra begge parter. I henhold til faglitteraturen skulle de ha et område for seg og tilvennes gradvis. Så de fikk hvert sitt kattedo, hvert sitt matfat og hvert sitt rom. Sofus er dessuten veldig glad i å være ute. Han er musefanger par eksellense, fanget 28 mus på kort tid da han var rundt ¾ år gammel, det må ligge i genene. Det er en fordel her ute der musen trekker inn om høsten.

Amy var i første omgang veldig stresset, det var ikke morsomt med en gretten hannpus som var nesten dobbelt så stor som henne. Sjalu var han også, jeg koste masse med ham og viste at han var like viktig for meg som før. Etter en tid sa han endelig ”snurf” til meg igjen. I min fortvilelse over konfliktnivået mellom de to tok jeg kontakt med alt jeg kunne finne av instanser som kunne si noe om katters atferd og katters problemer. Norsk huskattforening og Katteherberget i Trondheim, samt innenlands- og utenlands chattesider om katt, ble besøkt av meg. Norsk huskattforening og Katteherberget i Trondheim har vært til stor hjelp og trøst for meg. De har fått mange henvendelser fra meg i disse uker. Svarene jeg har fått har også gitt meg gode og praktisk gjennomførbare råd. I dag, etter tre ukers tilvenning, kan pusene tilbringe mange timer i samme rom uten at jeg må være redd for dem. Nå kan jeg slappe av.
Her om dagen var jeg vitne til en morsom episode. Sofus lå på gulvteppet og så storøyet på lille Amy som sprang frem og tilbake forbi ham i stor fart. Igår løp også Sofus, men det er nok Amy som tar hurtigløpsprisen. Nå tåler Amy at jeg koser med henne, pelsen begynner å bli glansfull og hun har vokst. Hun er like gammel som Sofus, vel ett år, de har veldig forskjellige personligheter, men du verden så koselige de er.

Begge er sterilisert, vi behøver ikke å forøke katteverdenen ytterligere, vi mennesker får først og fremst sørge for at de katter som allerede er i verden har et godt katteliv.
For tiden er vi krisehjem for en Berner Sennen tispe, hun er vant til katt der hun kommer fra. Men en tilvenningsperiode blir det allikevel. Målet er at vi fire kan feire jul i fred og fordragelighet sammen.

Ellen Zirr Buaas
Oktober 2008