Hjemløshet hos kjæledyr
utløses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel på hjelp til de
som rammes. Ofte er hjemløsheten en følge av vanstell, fraflytting eller direkte
mishandling fra eierens side. Viljen til å hjelpe hund og fugl ser ut til å være
større enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell.
Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller
ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier.
Alle som har den minste interesse for dyrenes situasjon i Norge vet at tusener av katter er rammet av hjemløshetens tragedie. Likevel kunne øverste ansvarlige for dyrevern i vår nasjonalforsamling sommeren 2001, næringskomiteens leder Morten Lund (Sp), uttale at han er fullstendig ukjent med at dette skulle være noe problem. Aftenposten viste samme kunnskapsmangel og hjerteløshet da de skrev at forslaget om å bruke 10 millioner årlig for å bøte på den urett som rammer så mange av våre kjæledyr bare er egnet til å stimulere lattermusklene. Bedre står det ikke til med norsk anstendighet og ansvarlighet.
Man kan spørre seg hvordan det kan være mulig at Landbruksdepartementets riksdekkende dyrevernapparat ikke har klart å formidle til politikerne verken at problemet eksisterer eller nødvendigheten av å gjøre noe med det. Heller ikke de høylydte ropene fra dyrevernorganisasjonene har klart å vekke de ansvarlige. De fleste dyrevernorganisasjoner som bedriver nødhjelp kjenner seg tvunget til å bruke størsteparten av sine ressurser til å hjelpe kriserammede katter. Likevel kan de aldri makte å hjelpe alle som trenger det. For hjelperne er det frustrerende å vite at den eneste løsningen består i å forhindre at stadig nye katter blir hjemløse, og at bare de myndigheter som underkjenner problemet kan gjøre dette. Vi står overfor et samfunnsproblem, som samfunnet nekter å gjøre noe med.
Hjemløshet hos kjæledyr utløses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel på hjelp til de som rammes. Ofte er hjemløsheten en følge av vanstell, fraflytting eller direkte mishandling fra eierens side. Viljen til å hjelpe hund og fugl ser ut til å være større enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell. Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier. Vanstell kan være alt fra å nekte sitt kjæledyr grunnleggende behov som mat, vann og ly - til å ignorere skader, sykdom og mistrivsel. Herfra går en glidende overgang til direkte mishandling og dreping. Verken dyreeier eller andre overgripere løper særlig risiko for reaksjoner. Myndighetene bedriver ingen reell kontroll, og gir heller ingen hjelp. Siden det ikke er registreringsplikt for kjæledyr, har myndighetene heller ingen mulighet for å drive systematisk kontrollvirksomhet. Selv om de skulle vært motivert for dette. Politi og rettsvesen prioriterer sjelden denne slags saker. Loven og dommernes bruk av den sørger for lave straffer, selv for de mest groteske overgrep. Alt dette illustrerer kattens lave status blant kjæledyrene. Samfunnet sender ut utallige signaler som bekrefter og styrker denne holdningen.
De sterkeste signaler om kattens verdiløshet er det totale fravær av hjelpeordninger for de som rammes av hjemløshet. Siden katten er en innført dyreart, uten mulighet til klare seg alene i nordisk fauna og klima, medfører hjemløshet en umiddelbar nødsituasjon. Likevel trer altså ingen hjelpeording i kraft, slik man skulle tro utfra hjelpeplikten i dyrevernlovens §6. Her heter det at den som kommer over et dyr i nød skal hjelpe så langt råd er. Men alle innser det urealistiske i at enhver tilfeldig finner skal kunne ordne opp selv. Mange oppfatter ikke engang at dyret er i en nødsituasjon. Og Statens Dyrehelsetilsyn hevder at ansvaret hos dyrevernnemndene, som på samfunnets vegne skal beskytte alle eide dyr i Norge, opphører i det øyeblikk dyrets eier ikke lenger lar seg identifisere. Altså akkurat i det øyeblikk dyret får størst behov for hjelp. Distriktsveterinæren, som ifølge veterinærloven skal fremme dyrevernsaken i sitt distrikt, gjør på sin side lite eller ingenting verken for å forebygge eller hjelp.
Selv om det skulle finnes unntak fra denne hovedregel, er det først og fremst fra enkeltpersoner og dyrevernforeninger at en og annen uheldig katt får hjelp. De aller fleste kommuner og borettslag velger enten å se en annen vei eller å drepe dyrene. Særlig har borettslagene en tendens til å ville løse sitt problem uten tanke for dyrets beste. Selv om det ofte er deres egen beboer som har ført til at en katt er kommet i nød. I stedet for å utpeke en kjæledyransvarlig som kan følge opp dyreholdet og gripe inn i tide, sitter styret gjerne med hendene i fanget helt til noen blir irriterte og klager. Så roper man på dreping. På denne måten styrker de den samme holdning av respektløshet, ansvarsfraskrivelse og mangel på medfølelse som i utgangspunktet har forårsaket hjemløsheten. Dreping bidrar til å produsere enda mer av det som alle parter ønsker å unngå.
Nylig utkom rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av Statens Dyrehelsetilsyn for å belyse saken og foreslå løsninger. Blant rapportens uklarheter leter man forgjeves etter den enkle oppskrift som virkelig ville gitt effektiv forebyggelse og hjelp. Ikke engang et så billig virkemiddel som språket har man vært villig til å bruke til dyrenes fordel. Begrepet "hjemløs" nekter man å bruke, enda det er presist samtidig som det appellerer til å hjelpe. Det lengste man strekker seg er å unngå ordet ”villkatt”, som for mange leder tankene hen til et smittefarlig og hardført skadedyr. Dette uvitenskapelige begrep har da også nylig kommet seg inn i kommentarene til skadedyrforskriften. Dyrehelsetilsynets språkvalg og vinklinger leder ikke til de holdninger som kreves. Det synes som om Staten ikke ønsker en løsning som innebærer en klar erkjennelse av kattens rett til hjelp, eller som medfører mer arbeid for det offentlige. Noe positivt kom forhåpentlig likevel ut av gruppens arbeid. Media har hengt seg opp i det kuriøse i at noen på alvor kan foreslå å bruke 10 millioner årlig til "villkatter". Det kan kanskje få øynene opp hos mange for at dette er et reelt og seriøst problem av stort omfang.
Ingen katt i Norge trenger å bli permanent hjemløs. Det eneste som kreves er at samfunnet har vilje til å forhindre det, og at alle tiltak baseres på et klart verdisett bestående av respekt, medfølelse og toleranse. Resten faller da på plass av seg selv. All dreping av friske katter blir forbudt, hjelpeplikten blir krystallklar og det blir en selvfølge å peke ut hvilken handlekraftig instans som skal utøve den. Retten til hjelp vil gjelde alle, enten en katt er egnet for adopsjon eller ikke. For de som utfra sin erfaring har fått lav tillit til mennesker iverksettes et enkelt omsorgsprogram, som gjør at de kan leve et akseptabelt liv der de befinner seg. I mange nærmiljøer finnes folk som ville finne det meningsfullt å bidra til dette, dersom Statens dyrevernapparat viste vei med de rette holdninger. Det kan se ut til at en radikal omlegging av dette apparatet må til for å få til en tenkning som virkelig ivaretar dyrenes beste.
Obligatorisk registrering og identitetsmerking er også nødvendige forebyggende tiltak. Foruten den praktiske verdien av å kunne finne eieren, vil dette understreke alvoret ved å holde katt, heve dens status og gjøre reell kontroll fra myndighetenes side mulig. Enkelte har vanskeligere for å innse at formeringskontroll også er helt avgjørende. Uten å stanse kattens naturlige overproduksjon vil målet om fravær av hjemløshet være uoppnåelig. Kanskje må antallet katter i Norge nedover mot det halve, før det blir balanse mellom kattebefolkningen og antall egnede disponible hjem. Sterilisering og kastrering er en pris katten må betale for sitt unaturlige liv som kjæledyr. P-piller er altfor upålitelig og innebærer en uakseptabelt høy kreftrisiko. Noe alternativ til kirurgisk inngrep finnes foreløpig ikke, men kanskje kan man i fremtiden finne bedre metoder.
Til tross for alle triste skjebner er katten likevel det kjæledyr som kan leve mest i tråd med sin natur. Den kan være fri fra bånd, bur og underdanig dressur. For å sikre sin rett til nødhjelp og et anstendig liv, trenger katten i likhet med alle andre arter mennesket har påtatt seg ansvaret for - en lovhjemlet forskrift. Denne må ta utgangspunkt i de to grunnstenene totalforbud mot dreping og plikt til å hjelpe, og må stille konkrete minstekrav for godt kattehold. Sistnevnte er, sammen med et register, nødvendig for kontrollinstansens arbeid. Å vedta disse tiltakene er et etisk og politisk spørmål. Alle kan bidra ved stadig å minne politikere og byråkrater om at dette er folkets vilje. På denne måten har verden gått forover på så mange andre områder. I mellomtiden er det viktig at flest mulig tar et personlig ansvar for å gi hjelp i praksis. Dyrevernorganisasjonene kan gi råd om hvordan.
Dyrene har betalt en høy pris for vår velstandsøkning, men vi må opprettholde troen på - og arbeidet for - at det gode likevel vil seire. Hvis vi ikke klarer å få til en anstendig holdning overfor de dyr som befinner seg inne i våre egne hjem, er mulighetene enda mindre for å kunne hjelpe de tusener som er langt mer plaget i sine bur og båser – skjult bak bøndenes, slakternes og forskernes vegger.
|
